«Helsepersonell må unngå å selv gå inn og selv bestemme at kreftpasienten ikke er interessert i sex og sin egen seksualitet i forbindelse med kreftbehandling.» Dette sier 1. lektor ved NTNU og spesialist i sexologisk rådgivning Vigdis Moen til Seksualitet24.
Det er dessverre slik at svært få kreftpasienter blir gjort tilstrekkelig oppmerksom på hvilke konsekvenser kreften, men kanskje også spesielt behandlingen, får for seksualiteten og sexlivet, mener Moen.
Store bi- og ettervirkninger
Spesielt de pasientene som må gjennom et komplekst behandlingsregime med både kirurgi, cellegift og stråling, vil kunne oppleve store bi- og ettervirkninger etter behandlingen.
De som kanskje får mest informasjon på dette området, er menn som skal under behandling for prostatakreft. Dette kan ha sammenheng med at behandlingen for denne type kreft tidligere var ensbetydende med at det var over og ut for sexlivet, i alle fall det som skulle inkludere ereksjon.
Mange kreftformer, inkludert prostatakreft, hadde tidligere samme behandling uansett krefttype og omfang. Behandlingen var ofte omfattende og kompleks for å være på den sikre siden. For prostatakreftpasienter ble dette skjebnesvangert, og informasjon om endringer i sexlivet ble derfor en rutine. I dag får disse pasientene individuell behandling, og tilpasset informasjon.
«Hvorfor får kreftpasientene mangelfull informasjon om bi- og ettervirkninger opp mot seksualitet og sexliv?»
«Det er nok fordi at dette er et vanskelig tema å ta opp. Det kan være veldig tøft å få en kreftdiagnose, og mange helsearbeidere, både leger og sykepleiere, tenker nok at pasienten ikke er så opptatt av sexlivet sitt i en slik situasjon. Det kan nok hende at det stemmer der og da, men når det første sjokket begynner å avta, og man kanskje er i gang med behandlingen, så vil det fort bli et tema for mange,» mener Moen.
«Det handler også om helsearbeiderens egne holdninger og etikk. Og usikkerhet. Når er det greit å snakke om så intime detaljer? Ønsker pasienten at det skal snakkes om?»
Seksualitet ikke i særklasse
Moen mener at det ikke er noen spesiell grunn til å behandle seksuelle spørsmål i en særklasse.
«Vi snakker uten problemer om blod, avføring, oppkast og smerte med pasienten, med dette med det seksuelle blir veldig vanskelig,» forklarer hun.
«Det er viktig at det er pasienten og pasientens behov og følelser som står i fokus,» mener Moen.
«Noen er kanskje ikke interessert i det seksuelle, og det er også greit. Noen vil kanskje ikke snakke om det sånn med en gang, men før eller senere vil det dukke opp, og da må pasienten føle at det er greit å snakke om.
Dette med seksualitet er svært individuelt, og det må helsepersonellet ta spesielt hensyn til. Noen snakker lett om seksualitet, hos andre sitter det lengre inne, men uansett må helsepersonellet gi tydelige signaler om at det er ok å snakke om.
Undersøkelser viser jo at pasienter gjerne vil bli spurt om sexlivet, selv om de kanskje ikke forteller så mye i første omgang. Det å overlate ansvaret til pasienten blir helt feil,» mener Moen.
Når det gjelder å bestemme for pasienten at sex ikke er viktig, så rammer det også gjerne eldre pasienter. Selv om nyere forskning viser at mange eldre har rikelig med sex godt opp i årene, så er det nok først og fremst likevel de yngre pasientene som får spørsmål om samliv og seksualitet hvis temaet skulle bli tatt opp i det hele tatt.
Viktig med god kartlegging
«Dette handler om kartlegging av pasienten på flere områder. Man kan bare ikke ta det for gitt at en eldre pasient ikke har noe sexliv lenger, man kan ikke automatisk gå ut ifra en person har en partner av det motsatte kjønn, og man kan ikke anta at en person som har fått en kreftdiagnose mister lysten på sex, eller ikke synes det er viktig lenger» påpeker Moen.
Moen etterlyser mer kunnskap og innsikt hos helsepersonell når det gjelder disse spørsmålene.
«Det er først og fremst gjennom den gode samtalen at man får fram viktig informasjon. Trygghet og kommunikasjon er alfa og omega i denne typen behandling.»
1. lektoren fra NTNU mener man må jobbe fram gode modeller og arbeidsmetoder som helsepersonell kan bruke i sitt arbeid. Hun mener at mange problemer knyttet opp mot sex og seksualitet kan løses allerede hos fastlege og behandlende lege og helsesykepleier på sykehuset, og at det slett ikke skal være nødvendig å bli henvist til en autorisert sexolog for å få hjelp.
Samtidig understreker Moen viktigheten av at mer komplekse og sammensatte seksuelle utfordringer blir adressert av en fagperson som har dette som spesialitet.
