Verdens helseorganisasjon (WHO) slår fast at god seksuell helse, et trygt forhold til egen seksualitet og kropp, valg av parter og om du ønsker å ha sex eller ikke, eller barn eller ikke, og det å ha et tilfredsstillende, trygt og godt sexliv en del av menneskerettighetene.

Med andre ord, et tilfredsstillende, sikkert og godt sexliv er noe vi alle har en medfødt rett til. Det gjelder også eldre, funksjonshemmede, de som ikke ønsker sex med noen av det motsatte kjønn og de for øvrig som ikke ønsker å ha sex med noen.

Hvordan hver enkelt av oss definerer hva som er «tilfredsstillende» og «godt» vil helt sikker variere fra person til person. Det vil nok også være de som vil debattere hva som menes med «trygt».

Påstanden om at «alle skal få» stemmer ikke. Dagens samfunn er full av de som ikke «får», og det er et problem på flere nivåer. God seksuell helse er viktig langt utover det å få seg et ligg, en orgasme eller en partner.

Covid19-pandemien har både avslørt elendig politisk styring i en del land, den har kledd av de av oss som ikke spiller på lag med fellesskapet, den har vist hvor sårbare vi mennesker er når naturen virkelig slår seg vrang – og kanskje mest av alt – hvor avhengig vi er fysisk kontakt med hverandre.

Da jeg spurte en gruppe ungdommer hva som er den største utfordringen ved Covid19-pandemien, kom svarene kontante og samstemte: Det at de ikke lenger kunne gi hverandre en klem.

Her snakker vi om en ganske sammensatt gruppe unge mennesker, som ellers virket å ha god kontroll på livene sine, men som altså holdt på å tørne fordi de ikke fikk lov til å ta på hverandre. Uten en antydning av noe som helst seksuelt, bare ren og skjær menneskelig fysisk kontakt med en bestevenninne, en kompis, tanteungen eller bestemor.

Dersom vi tar med oss den kunnskapen over i den seksuelle delen av livene våre, og tenker på de som sjelden eller aldri får tilgang til det som WHO fastslår faktisk er en menneskerett, da forstår vi at det kan være grobunn for masse frustrasjon, ulykke og uhelse.

Et sexpositivt samfunn vil på mange måter kunne løse denne utfordringen. Et samfunn der folk har bedre helse, det være seg fysisk, mental eller seksuell helse, vil bli et bedre samfunn for oss alle. Det er liksom noe vi alle kan være enige om. 

Men for å komme dit trenger vi å få alle med på reisen mot målet. En ny forskningsrapport viser at helsepersonell har store utfordringer når det gjelder å kommunisere med eldre pasienter om deres sexliv og seksualitet. Selv om det utvilsomt er helsepersonellets ansvar, enten det er fastlegen eller spesialisten, å tilegne seg kunnskap og kompetanse på området, så har også de eldre et ansvar å ta eierskap i sin egen seksualitet.

På samme måte som storsamfunnet gjennom universell utforming og støtteordninger gir mennesker med nedsatt funksjonsevne tilgang til de aller fleste områder av samfunnet, så må også de funksjonshemmede stille krav, sette rammer og gi innsikt i hva de krever, forventer og har behov for – også når det gjelder den menneskeretten det er å ha et tilfredsstillende, trygt og godt sexliv.

Det har alt for lenge vært en gjengs oppfatning at når mennesker sliter med alvorlig sykdom, sorg eller har andre utfordringer i livet, så er det greit at seksualiteten ramler nedover prioriteringslista.

Da er det viktig å huske på at desto raskere man får i gang sexlivet etter for eksempel en operasjon, desto raskere ser det ut til at man bedrer den allmenne helsetilstanden. Da er det også greit å vite at seksuell aktivitet har stor innvirkning på hormonbalansen i kroppen, for eksempel om man skulle slite med depresjon.

En rask runk eller et kraftfullt knull løser ikke alle problemer, men det er viktig at man ser helheten – hele mennesket, uansett alder, funksjonsevne, seksuell legning eller kulturell bakgrunn.

Første steg på veien er kunnskap og kompetanse, innsikt og utsyn. Og så må vi ta innover oss at menneskerettighetene uten unntak gjelder absolutt alle mennesker.