I dag vil jeg snakke om ensomhet

I mine skriverier om universet, så ligger det et mørkt bakteppe av ensomhet. Jeg velger å være mer personlig denne gangen, fordi ensomhet er ikke bare noe som har vært en stor del av min tilværelse, men også noe jeg har sett hos mange av mine pasienter i de ca. 25 år som helsearbeider. 

For meg er ensomhet, litt som å ligge på ryggen en stjerneklar vinternatt og skue ut i evigheten. Jeg føler meg til stede, som en del av alt, men samtidig så langt borte, så utenfor. Det har alltid vært slik at jeg føler meg annerledes, utenfor og samtidig en del av noe jeg ikke helt forstår. 

Det kan være kjønnsroller, det kan være relasjoner og det kan være det å gå gjennom byen. En følelse av å være på et sted jeg ikke hører til. Jeg liker selvfølgelig å si til meg selv at det er fordi jeg er så ufattelig intelligent at det er litt smertefullt å leve blant vanlig dødelige. 

Men det å være i et rom fylt med mennesker som er glad i meg, og som jeg er glad i, og samtidig tenke «jeg hører ikke til her», har altså vært min ensomhet. Det er ofte vondt og det fører til at jeg blir usikker, og engstelig for å stikke meg frem. Det fører til at jeg ikke lar andre komme meg nær, ikke helt – fordi jeg også er redd for å dra med meg ned i den mørke ensomheten som bor i meg. 

Samtidig, så er jeg klar over at dette også er en forestilling – som i verste fall kunne utvikle seg til depresjon, kanskje til og med vrangforestillinger, noe jeg har fryktet fra lenge før jeg visste helt hva det var. 

Jeg var fem år da jeg avskrev gud, og erklærte mennesket som alene i universet. 

Jeg avskrev gud fordi jeg så smerte en femåring ikke skal se. Jeg ser likevel kraften i troen på noe større enn oss selv og noen ganger misunner jeg mine troende venner. Men jeg kan heller ikke forstå hvordan kjærlighet og tilhørighet kan tolkes slik at det som kommer ut er fordømmelse og hat. 

Jeg velger å være så personlig, fordi jeg har et lite håp om at min ensomhet kanskje kan vise at noen ikke er alene. Jeg vil også sette mine ord på hvor mektig ensomhet kan være, hvor vondt det er å være utenfor. Da jeg i en gruppesamtale spurte de menneskene som var der om de hadde kjent mye på ensomhet, så rakte alle opp hånda, så slo det meg at jeg ikke er alene – selv om denne gruppen, og disse individene kjente på en annen ensomhet enn jeg. 

Når vi som samfunn velger å stemple medmennesker som syke. Som ikke-eksisterende. Som perverse. Som feil. Som mindre verdt. Så kjenner jeg på sorg, avmakt og harme. Fordi jeg vet at nesten alle har kjent på ensomhet, usikkerhet og utenforskap – hvor i helvete er empatien?

Når samfunnet møter et medmenneske, som på mange måter viser sitt utenforskap – ikke fordi de ønsker det, men fordi det er synlig, med knyttede never og ord som nærmest banker utenforskapet sammen til en kiste – når vi vet at disse menneskene er utsatt for mer vold, mer lidelse enn hva vi noensinne trenger å kjenne på.  Hva sier det om samfunnet vårt?

Hver gang vi møter annerledeshet med motvilje og sinne, så skaper vi ensomhet. 

Hva har dette med sex å gjøre, lurer du kanskje på? Vel LHBTIQ – befolkningen, polyfolket og kinkstere kan si noe om utenforskapet. Hvor ensom man kan føle seg fordi ens seksualitet ikke er såkalt A4, heterofilt eller monogamt, og leketøysamlingen krever mer enn én nattbordskuff.

Men ensomheten rammer også de som har smerter, ikke presterer eller ikke har den samme lysten som forventes i henhold til nornene. Fordi sex behandles så overfladisk i samfunnet, og det intime er skummelt og vanskelig å dele, så opplever mange å ligge ved siden av sin sexpartner og stirre ut i mørket og ikke se en eneste stjerne. 

Mange søker ensomheten og finner både sin tilhørighet og trygghet i den, så ensomhet kan også være en positiv kraft. Supermann har jo sitt ensomhetens fort… selv om han kanskje er den kjedeligste superhelt noensinne og dermed et ræva eksempel. 

Nok om det! 

Du er ikke alene om å være ensom. Om ensomhet ikke er et sted du trives i, så kan det hjelpe å åpne seg for noen. Til familien, vennekretsen, jobben, klubben, laget, internettgruppa eller til profesjonelle. 

Det finnes flere hjelpetelefoner, dersom du har det ekstra ensomt og ekstra vanskelig. 

Her er én:

Mental helse, hjelpetelefon, telefon 116 123