5
(5)

Bruken av behandlingshjelpemidler for transpersoner mangedoblet i Vestfold

av Silje Holtmon Akø

De fleste av oss tenker kanskje at transpersoner fokuserer på hormonell behandling eller operasjon for å bli det kjønnet de føler at de er. I virkeligheten kan behandlingshjelpemidler som packere eller bindere oppleves som like viktige, ja faktisk livsviktige for de av oss dette gjelder.  

På sykehuset i Vestfold har de sett en stor økning i bruk av behandlingshjelpemidler for personer med kjønnsinkongruens. Det har økt fra 5000 kroner i året i 2017 til 514 000 kroner i 2020.

Fra januar til april i år har beløpet blitt 410 000 kroner. Seksualitet24 har sett på hva økningen kan komme av.

Seksualitet24 har sett på hvorfor dette skjer, forbindelsen med behandlingsmetoden PLISSIT og hva slike behandlingshjelpemidler har å si for transpersoner.

Helsedirektoratets nye retningslinjer har hatt stor effekt

Silje-Håvard Bolstad er universitetslektor ved Universitet i Agder, psykologspesialist og spesialist i sexologisk rådgiving NACS. Hen mener at både de nye retningslinjene fra Helsedirektoratet i 2020 har mye å si, og at Regionalt Senter for Kjønnsinkongruens på Sykehuset i Vestfold (RSKi) har hatt mye å si for økningen.

Bolstad vil gjerne rose Helsedirektoratet for de nye retningslinjene, som hen mener gjør det lett å få oversikt over hvem som kan dele ut hva.

«Det er et tydelig signal når det er lettere tilgang på å dele ut hjelpemidler. Tidligere har ofte samtalen dreid seg om kroppsjusterende behandling, som hormonbehandling og kirurgi. Man har ikke skjønt at behandlingshjelpemidler må løftes fram. Retningslinjene setter søkelys på dette, og hjelpemidlene er mer tilgjengelig.

De sier tydelig at de som har behov for det skal få tilgang på behandlingshjelpemidler i sin region. Da kan førstelinjetjenesten og andrelinjetjenesten ta ansvar for det. Helsedirektoratet har skjønt at når det blir tydelig delt ut ansvar så blir ting gjort mer effektivt, og det har også hatt en klar effekt.»

Førstelinjetjenesten er fastleger, og lavterskel kommunale tilbud man ikke trenger henvisning til. Andrelinjetjenesten kan være kommunepsykolog, tjenester man trenger en henvisning til. RSKi er i andrelinjetjenesten.

Seksjonsleder Lene Hellum Kristiansen ved behandlingshjelpemidler og fagsjef Irmeli Øistad ved Klinikk psykisk helse og avhengighet fra Sykehuset i Vestfold (SiV) er av sammen oppfatning.

«I 2020 ble det åpnet for at diagnosen for kjønnsinkongruens kunne settes av flere behandlere. Dette gir rett til behandling som tidligere var begrenset, særlig da for ikke-medisinske behandlinger som bindere (strammer inn og forminsker bryst) og packere (ikke-erigerte penisproteser).»

De mener økt søkelys på tilbudet også har medvirket til økningen.

«Dette er helt i tråd med hva man kunne forvente etter endringene i retningslinjene; at flere i gruppen har tilgang på hjelpemidler på et lavere behandlingsnivå enn tidligere. Det er også erfaringer med at slike hjelpemidler har svært positiv effekt for brukerne, hvilket fører til økt livskvalitet og en bedret helse.

Ved åpningen av Regionalt senter for kjønnsinkongruens (RSKi) ved Sykehuset i Vestfold, samt økt søkelys på livskvalitet ved hjelp av blant annet hjelpemidler, er det også flere i gruppen som søker om behandlingshjelpemidler.

Dette kan tyde på at det har vært et stort udekket behov blant pasientene. Videre kan dette også tyde på at de nye retningslinjene, med blant annet opprettelsen av regionale sentra som kan hjelpe pasienter og annet helsepersonell med søknader til behandlingshjelpemidler, har hjulpet flere pasienter enn tidligere med tilgang til hjelpemidlene.»

Leder i Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens Aleksander Sørlie er enig i at det tidligere ikke var så tydelige retningslinjer, og at økt tilgang på kompetanse har mye å si. De fleste fikk beskjed om at de måtte få en diagnose for transseksualisme på NBTK, og bare kunne søke hjelpemidler via dem.

«Selv blant de som fikk diagnose så søkte få om behandlingshjelpemidler, for det var vanskelig å få. Helsepersonell hadde generelt sett lite kunnskap om de ulike hjelpemidlene, og få visste hvordan man skulle henvise de som søkte.»

Det var strenge kriterier for å få diagnosen, og det varierte følge Sørli hvor mye hjelp man fikk til å bestille hjelpemidler.

«Selv om noen prøvde hardt å få tak i hjelpemidler via det offentlige hjelpeapparatet kunne man oppleve å få en stor bunke papirer man selv måtte gå gjennom, med ark som hadde vært scannet så mange ganger at de var blitt uleselige. Ingen visste hvordan de skulle søke om hjelpemidlene.»

«Det har for så vidt teknisk sett ikke vært begrensninger før på hvem som kunne sette diagnosen kjønnsinkongruens tidligere, men de nye nasjonale retningslinjene har vært mye mer tydelige på mange områder,» sier Bolstad.

«Tidligere har det kanskje vært preget noe av usikkerhet, hvem som har tilgang på hva, hvilket helsepersonell har lov til å bidra med hva også videre. Og så har det vært mye oppmerksomhet på kroppsjusterende behandling som hormoner – hvem har lov til å skrive ut det? Den samme usikkerheten har nok til en viss grad preget dette med behandlingshjelpemidler også – hvem har lov til å dele det ut?»

Hen understreker også hvor sterk symbolverdi det har at behandlingshjelpemidler er tilgjengelig fra det offentlige.

«Tilgangen på behandlingshjelpemidler er en validering av et hjelpebehov. Når det offentlige dekker disse hjelpemidlene sier det klart og tydelig at dette faller inn under offentlig helsehjelp. Det sier «Jeg ser at her har du et behov, som har noe å si for din helse og livskvalitet» og det har stor symbolverdi.»

Måtte kjøpe behandlingshjelpemidler selv

«Økningen skyldes ikke noen økning i antall folk som søker helsehjelp, det tallet har holdt seg stabilt i alle fall fra 2018,» sier Sørlie.

«Økningen skyldes nok bedre tilgang på behandling generelt. Siden mange ikke fikk hjelpemidler før, endte det ofte med at man betalte selv. De som hadde kjøpt, solgte de gjerne brukt eller lånte bort. Frivillige organisasjoner hadde utstyr liggende på kontoret, så selve miljøet har kompensert veldig. Man viste fram packere så folk fikk se før de eventuelt bestilte selv.»

Sørlie har sett en endring i det siste.

«Hormoner eller kirurgi er folk villige til å gå flere år for å gjennomgå diagnoseprosesser og eventuelle klageprosesser for å få via det offentlige. Mange har endt med at det ikke var verdt det for bindere eller packere tidligere, hvis det ble en veldig komplisert prosess med et usikkert resultat. Sånn sett kan økningen også skyldes at det ikke har vært så tydelig tidligere, at folk har måttet gjøre jobben selv. Derfor er det positivt at mange søker det fra det offentlige nå.»

Bolstad mener det er en viktig rettighet.

«Det ville vært feil at transfolk skal stå med lua i hånda og be, «kan jeg få lov til å få en penisprotese». Dette er tvert imot en rettighet. Det er en del av likeverdige offentlige tjenester.» sier Bolstad.

«Du kan også se på dette som nivå én i PLISSIT-modellen, altså at man er på nivået med tillatelse. (Permission). Dette har du lov til – det er greit, vi skal til og med hjelpe deg for vi ser det er bra for deg. Derfor tar vi utgiftene.»

PLISSIT-modellen er en modell laget av Jack Annon, som har fire nivåer. På nivå en – Permission, tillatelse – får en pasient eller klient tillatelse til å ta opp temaer knyttet til seksuell helse, legning og identitet.

De neste nivåene er Limited Information (begrenset informasjon), Specific Suggestions (konkrete forslag) og Intensive Therapy (målrettet terapi).

«For mange betyr dette at slike hjelpemidler dekkes av det offentlige at de kommer raskere i gang med prosessen sin,» mener Bolstad. «Man slipper å telle på knappene på om man har råd til for eksempel en brystprotese – som fort kan koste 5000 kroner. Å bestemme seg for man kan ta seg råd til det kan være en krevende vurdering, og kanskje må man til og med lande på at man ikke har råd til en slik utgift. I stedet kommer man nå fortere i gang. For en som er i starten av en slik prosess er det masse andre problemstillinger som kan gjøre at man kvier seg for å starte. De kan være nødt til å hamle opp med overdreven skam, eller hvordan de skal ta det med sine nærmeste. Når det offentlige da plukker bort en slik bør fra deres skuldre, en slik økonomisk bøyg, så kan de fokusere bedre på den delen av prosessen sin som er bra for dem.»

Desentralisering og økt tilgang på kompetanse

Bolstad mener også at økt tilgang på kompetanse har mye å si.

«En annen grunn til økningen kan være at klienter får snakke med helsepersonell med kompetanse på kjønnsinkongruens. For eksempel det regionale helsesenteret på SiV, og ikke en DPS. Det øker sjansen for at de møter en behandler som forstår behovet og har oversikt over tilbudet den enkelte kan benytte seg av. De møter helsepersonell som forstår at for eksempel behandlingshjelpemidler er et fornuftig tiltak. Det er kompetanse på rett plass. Ellers i landet kan det være snakk om at du må ha flaks, for å møte en behandler som har kjennskap til dette. Og sånn skal det jo ikke være. De regionale helsesentrene gjør helsepersonell mer tilgjengelig og putter folk på rett sted. Jeg tror også det er svært bra at disse teamene er tverrfaglige.»

Hen reiser også spørsmål ved om det har blitt forsket på bruken av behandlingshjelpemidler, eller om all forskning har dreid seg om hormonbehandling og kirurgi.

Livsviktig reveresibelt hjelpetiltak

«Behandlingshjelpemidler er en fin måte å utforske kjønnsuttrykk på», forteller Bolstad.

«Du kan justere hvordan kroppen fremstår på en effektiv måte, som samtidig er totalt reversibel. Helsepersonell burde omfavne bruk av slike hjelpemidler. For en person som tester ut en binder for eksempel, og kjenner det er stas med det, da vet vedkommende enda bedre om en brystoperasjon er riktig for vedkommende. Hjelpemidlene er både lavterskel og jeg vil gå så langt som å si kostnadseffektive. Det er en kostnadseffektiv måte å utforske kjønnsuttrykk på, sin kjønnsidentitet og hvordan leve sitt liv.»

Hen trekker frem at hjelpemidler kan innvilges uten at man har bestemt seg for kroppsjusteringer. Dette var også uklart før.

«Det er flott at for eksempel permanent hårfjerning nå er mer tilgjengelig. Det burde ikke være sånn at uten hormonbehandling og plan om kirurgi så får man ikke tilbud om hårfjerning. Det er litt uklart hvorfor det tidligere har vært sånn, men det kan henge sammen med en binær tokjønnsmodell og et krav om at det må være samsvar mellom kjønnsorgan og fjes. Hvis du vil fjerne hår så må du også fjerne penis. Det har liksom ikke vært et gyldig behov, å kun ville fjerne ansiktshår. Det er vanskelig å sammenlikne med annen helsehjelp, men det er faktisk ingen andre deler av helsesektoren der du må takke ja til en rekke andre behandlinger, for å få lov til den behandlingen du ønsker deg. Men her har man nå fått til individuelt tilpasset helsehjelp i dag. Alle har ulike hjelpebehov. Når noen har et behov for hårfjerning er det nå slått fast at det er en rettighet, som man må få uavhengig av annen behandling.»

Hen får støtte fra Sørlie.

«For noen holder det i forhold til dysforien sin med slike hjelpemidler. Alt i alt er det veldig billige tiltak når det gjelder å hjelpe folk. Og de er helt reversible. Og selv om det for noen er nok med slike hjelpemidler, er det for de som det eventuelt er en hjelp på veien i venteperioden på for eksempel en operasjon ekstremt viktige for de også. Det er mange ulike bakgrunner for at folk trenger slike behandlingshjelpemidler.

På spørsmål om hvorfor slike hjelpemidler er viktige, svarer Sørlie at det kan handle om alt fra å passere, motvirke dysfori til sikkerhet. Å passere vil si at man oppfattes av omgivelsene som det kjønnet man er.

Kjønnsdysfori er det motsatte av kjønnseufori, vonde følelser knyttet til kjønnskarakteristika på egen kropp som varierer fra ubehag til ekstrem belastning. Kjønnseufori er en ekstrem glede knyttet til sitt kjønnsuttrykk og sine kjønnskreative talenter.

«Det kan være viktig for å passere, for andre hjelper det mest mot dysforien. For de som ikke kan passere i alle situasjoner uten handler det også om deres sikkerhet. Noen er jo såpass androgyne i utgangspunktet at de ofte blir lest sosialt som det kjønnet de er.

Andre kan være kommet såpass langt i prosessen sin at de til vanlig passerer, men i enkelte sammenhenger trenger for eksempel en packer for å ikke bli outet. Hvis man for eksempel er i en situasjon der man er blant andre menn i undertøy, da kan jo noen se at selv om en person har fått en brystoperasjon så vil det kunne synes om det ikke er en packer der.

Da handler det ikke bare om dysfori lenger, da handler det om å ikke måtte fortelle om egen historie til hvem som helst. En stor del av helsen vår handler jo om hvordan man behandles av andre, og da har det noe å si om man kan være rundt andre uten at de leser deg som trans. Sikkerhetsmessige årsaker kan dreie seg om at man lever i miljøer der man ikke er åpen om bakgrunnen som trans, altså stealth, og lever som det kjønnet man er. Det forekommer jo vold. Miljøer som er uten en masse skeive folk kan reagere, om de skjønner at denne fyren har fitte. Og da er det jo et helt spekter av hva som kan forekomme, fra trakassering til vold. Behandlingshjelpemidler betyr at man kan slippe å styre unna de situasjonene, når man i andre situasjoner kan passere.»

Fortsatt ikke godt nok

Sørlie mener at selv om behandlingshjelpemidler er veldig bra, er det fortsatt ikke godt nok. PKI og andre aktører har trukket fram at hormonbehandling også burde tilbys ved de regionale sentrene.

«Retningslinjene mener jo også at man burde få hormoner. Det er kun NBTK som mener at de regionale sentrene ikke burde kunne tilby det, og så har sentrene enn så lenge lagt seg på linje med dem.

Men retningslinjene sier at det skal tilbys. Derfor er desentralisering så viktig. Det er fint med behandlingshjelpemidler, men det er ikke en reell desentralisering av tilbudet før også hormonell behandling er tilgjengelig. Det blir rett og slett ugunstig å bare kunne tilby behandlingshjelpemidler. Det skulle ideelt sett vært en del av førstelinjetjenesten, ikke andrelinjetjenesten. Hormonell behandling kan tilbys, sånn som på Helsestasjonen for kjønn og seksualitet. Det tilbys også på andrelinjetjenesten i andre, sammenliknbare land.

Sentrene vil ikke i praksis fungere som et helhetlig helsetilbud hvis de ikke mener de kan ha det som en del av tilbudet sitt. Jeg håper de vil skaffe seg riktig kompetanse og følger det opp.» sier Sørlie, før han legger til, «generelt sett opplever vi at folk er veldig fornøyde med tilbudet på RSKi. Nesten alle oppgir at de vil ha hormonell behandling på de regionale tilbudene eller via fastlegen, det er bare to prosent som oppgir at de vil ha det kun via NBTK.»

«Behandlingshjelpemidler er ekstremt viktig. Nesten alle transfolk bruker det i en eller annen form, det er vår overveldende erfaring. Det hjelper på alt fra dysfori til passering. Tidligere har det vært lite tilgjengelig, både på grunn av uavklart ansvar og lite kunnskap. Det har vært formelt utydelig, og lite vilje til å skaffe det. Folk har gitt opp underveis, for det har vært for komplisert å få det via det offentlige. Det er positivt at det har vært en økning, og den økningen speiler i bunn og grunn det vi i utgangspunktet har sett, at alle bruker det. At alle får veiledning og hjelp til å skaffe seg det nå betyr at flere får den hjelpen de har krav på,» avslutter Sørlie.

Hva synes du?

Klikk for å gi karakter.

5 / 5. 5

Din tilbakemelding er viktig for oss, gi karakter.

Share This