Sexovergripere er ikke monstre

av | 4 jan 2021 | Sexfaktor

Tore Aasheim

Tore Aasheim

Sex er en fantastisk kilde til lykke, nytelse, god helse og unike opplevelser, men også er en viktig del av hverdagen. Tore Aasheim tar for seg sexfaktoren, med spesielt søkelys på seksuell helse som broen mellom fysisk og mental helse. Tore er ansvarlig redaktør for Seksualitet24 og han har skrevet om seksualitet i blant annet ukebladet «Nå», ungdomsbladet «Vi og gutta» og magasinet «Cupido» der han i flere år var redaktør.

Ta kontakt med Tore her.

NTB melder at én av ti personer som er dømt for seksuallovbrudd mot barn de siste årene, har fått straff for lignende forhold tidligere, dette ifølge en gjennomgang utført av NRK.

NRK har gått gjennom nesten 2.000 dommer fra norsk tingretter og lagmannsretter. Av de 1798 personene som er dømt for overgrep mot barn de siste fem årene, har NRK funnet 195 menn som har vært dømt en eller flere ganger tidligere for lignende forhold. Hvis gjengangerne hadde blitt stoppet ved forrige dom, kunne 388 barn vært spart, viser gjennomgangen.

Svein Øverland, forsker og psykolog ved St. Olavs hospital, sier tallet er urovekkende høyt.

– Jeg får frysninger når du sier det. Jeg tenker meg en skole som lett har cirka 300 elever, så det er liksom en skole med skadde barn. Det er klart det er en forferdelig ting å ta innover seg, sier Øverland til NRK Dagsnytt.
Så tilbake til tittelen på denne teksten; «sexovergripere er ikke monstre». Det er dessverre altfor sant. De er fedre, brødre, onkler, bestefedre, lærere, barnehageonkler, fotballtrenere, svømmetrenere, naboer og mamma og pappas bestevenner.

Seksuelle overgrep er forkastelige handlinger som kjennes ekstra umenneskelige når de utføres mot barn, men populistiske politikere gjør barna en bjørnetjeneste ved å beskrive overgriperne som monstre, når de taler for menigheten.

For, hvordan lærer du et barn at en bestefar eller en lærer kanskje er et monster?

Teksten fortsetter under annonsen.

Saken er at det nærmest er umulig. Advarselen blir fort like skadelig som den mulige faren for overgrep.

Men vi må også gjøre barna i stand til å si ifra. Det gjør vi ikke ved å omtale overgriperne som monstre og det gjør vi ikke ved å frata dem muligheten til en kompetanse, et språk og et ordforråd som gjør dem i stand til å varsle.

Hver eneste dag dukker det opp gjerne flere nyhetssaker som forteller om seksuelle overgrep. Mange av dem mot barn. I de aller, aller fleste tilfellene er det snakk om menn, og svært ofte så har overgriperen hatt et nært forhold til offeret; enten som familiemedlem eller som tillitsperson i form av trener, barnehageansatt, lærer og så videre.

Forfatter, pedagog og sexolog Margrete Wiede Aasland understreker at kunnskap og ord ikke nødvendigvis vil stoppe alle overgrep, men det gir i det minste barna muligheten til å fortelle hva som skjer.
I stedet for å lese om saker der overgrepene har fått pågå i åtte, ti, tolv år, så kan det hende vi får lese at overgrepene ble stoppet relativt fort. Dette skjedde fordi barnet betrodde seg til en trygg voksen som både tok barnet seriøst og som tok saken videre til barnevern eller politi.

Kunnskap er makt. Også når det gjelder sex, seksualitet og overgrep. Dette er en maktfaktor som må komme barna til gode. Vi må gi dem verktøy og våpen i kampen mot overgriperne.

Våre lærere og barnehageansatte bør få opplæring og trygghet til å formidle denne viktige kunnskapen til barna. I dag vet vi at det er store mangler på dette området i opplæringen av våre pedagoger.

Og så må læreplaner og pensum tilpasses barnas alder og evne til å forstå hva man snakker om. Det bør utarbeides konkrete retningslinjer og kunnskapskrav som ikke kan velges bort av for eksempel privatskoler, uansett religion eller livssyn.

Barnehageansatte må slippe å måtte fortelle at noens lillebror er kommet med storken fordi mamma og pappa synes det er den enkleste forklaringen. Vi må slutte å synes og å tro. Vi vet allerede at barn som får god og tilrettelagt seksualundervisning debuterer senere, er flinkere til å bruke prevensjon og gjennomgår færre aborter. Dette er målbare resultat som politikerne liker å vise til. Men vi skal heller ikke glemme at dette fører til et mer sexpositivt samfunn, tryggere ungdom, sunnere seksualitet og god seksuell helse.

Ikke bare er jakten på sexpositive nyheter som å lete etter nåla i høystakken, søkeordene sex, seksualitet og kjønn lokker frem de verste nyhetene fra NTBs nyhetsstrøm.

Nå er ikke dette noe forsøk på å ta budbringeren, men nyhetene fra NTB forteller mye om det samfunnet vi lever i. I dag siterer de for eksempel Aftenposten, som skriver at ifølge politiet har de seksuelle overgrepene mot barn har økt under koronapandemien.

Som trygge voksne forsømmer vi vår viktigste oppgave ved å ikke spørre oss selv hvordan vi kan forhindre flest mulig av overgrepene, enten det gjelder jenta i nabolaget eller guttebabyen på videostrømming fra Thailand.

Det vil alltid finnes jævler som forgriper seg, og jakten på disse og saker som omfatter seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner prioriteres etter sigende av politiet. Noen ganger kan det være snakk om ressurser, andre ganger kan det være snakk om at vi tør å se og våger å si ifra. Dette er vår jobb, dette er det vi voksne som skal ta oss av.

Barn som kan sette ord på overgrep, som har lært hva som er greit og ikke greit, slipper kanskje å bli de verste nyhetene fra NTB.