Da lynet slo ned foran badespeilet

av | 11 jan 2021 | Sexfaktor

Tore Aasheim

Tore Aasheim

Sex er en fantastisk kilde til lykke, nytelse, god helse og unike opplevelser, men også er en viktig del av hverdagen. Tore Aasheim tar for seg sexfaktoren, med spesielt søkelys på seksuell helse som broen mellom fysisk og mental helse. Tore er ansvarlig redaktør for Seksualitet24 og han har skrevet om seksualitet i blant annet ukebladet «Nå», ungdomsbladet «Vi og gutta» og magasinet «Cupido» der han i flere år var redaktør.

Ta kontakt med Tore her.

I midten av januar kommer de seks første episodene i nettserien «Sexterapi» her på Seksualitet24. Formålet med serien er at man skal skamme seg litt mindre og nyte desto mer, noe som passer godt med visjonen til Seksualitet24.
Ett av programmene tar for seg nettopp «Skam», det viser seg nemlig at skam slett ikke bare er noe negativt.

Det er skammen – eller sagt på en annen måte – folkeskikken – som gjør at den kåte tenåringsgutten i sine verste hormonrier venter til han kommer hjem på gutterommet før han tar seg en runk eller tre, i stedet for å lette på trykket på bussholdeplassen eller i klasserommet.

Ikke for det, jeg husker med skrekkblandet tenåringsfryd hvordan mattelærerinna plutselig rødmet som en rødbet da en av gutta, du vet, en av de som satt bakerst i klasserommet, tok fram pikken under pulten og lot algebra være algebra, og hadde det bare bra med seg selv. Her hadde det nok passet med en passe dose skamvett.

REDDE NORDMENN

Franske Lorelou Desjardins skriver på nrk.no/ytring at «den sosiale kontrollen er mye høyere i Norge enn i noe annet land jeg har bodd i.» Hun mener også at «nordmenn er redde for å bli utestengt av samfunnet – om de ikke gjør det samme som naboen». Så da er det kanskje skammen som skal ha litt av æren av at vi tross alt har klart oss noenlunde bra gjennom koronakrisa?

Det er for øvrig ganske interessant å se hvordan svært mange av oss skammer oss mindre desto eldre vi blir. Om man ikke klatrer opp på barrikader og erklærer seg skamløs, så hører man rett som det er eldre som sier «ja, men er det noe å bry seg om?» De har vært ute en vinternatt før, og har lært litt om hva som egentlig er viktig her i livet.

Skam er ofte forbundet med anger, man angrer på noe man har gjort, man kjenner på skammen. Selv mener jeg at skulle jeg være så heldig å leve så lenge at jeg kommer på aldershjem, så vil jeg heller sitte i gyngestolen og angre på et par-tre ting som jeg gjorde, enn å angre på alt det jeg ikke fikk gjort.

Teksten fortsetter under annonsen.

Ok, vi trenger kanskje en viss dose skam – eller i alle fall folkeskikk – for å komme oss noenlunde helskinnet gjennom livet. Men, for mye skam, er bare ødeleggende og gjør oppholdet i denne jammerdalen langt mindre trivelig enn det burde være. Religion, kynisk markedsføring og kommentarer på sosiale medier deler rundhåndet ut skam til alle som lar seg påvirke – og det er de aller, aller fleste av oss.

PÅ HELSA LØS

Mange skammer seg for eksempel over kroppen sin. Rettelse: De fleste av oss skammer oss over kroppen vår. Den er enten for stor, liten, tung, lett, kort eller lang. Jenter og damer har lenge vært under et umenneskelig press om hvordan kroppene deres bør se ut, nå er også vi gutta og mennene på full fart inn i kroppstyrannihelvetet – og akkurat det er en likestilling vi godt kunne vært foruten.

Kroppsskammen går på helsa løs, både den mentale, fysiske og seksuelle. Det krever sitt menneske å være det lemenet som snur før stupet, går mot strømmen, som tenker at «dette gidder jeg ikke være med på», og som kjenner en viss lykkefølelse av å gå sine egne veier.

Selv måtte jeg bli godt voksen før lynet slo ned. Det skjedde for en stund siden, jeg hadde gått en lang søndagstur med bikkja, og sånn sett gjort min «sunnhetsplikt». Etter en lang og varm dusj gikk jeg ut av dusjen og passerte helfigurspeilet på badet. Det tjener som regel bare til håndklestativ, men denne søndagen lå håndkleet på en stol, så jeg fikk en om noe dugget, så i alle fall ærlig tilstandsrapport.

«Fuck it!» tenkte jeg plutselig, vet egentlig ikke hvor det kom fra. «Det er ikke verre enn det er. Det du ser, er det du får.» Om det var det fine høstværet, det faktum at jeg hadde tatt meg tid til en dose frisk luft og mosjon eller at jeg hadde fått et par matcher på Tinder som gjorde at humøret var såpass bra, vet jeg ikke, men det kom som en slags åpenbaring.

TREENIGHET FOR ET GODT LIV

«EU-kontrollen» hos legen viser jo at det meste er i vater, selv om han nok gjerne skulle ha sett meg være litt mer fysisk aktiv. Og det kan nok hende at jeg tar en prat med meg selv, og sjekker om det er mulig å prioritere den slags litt mer i tida som kommer, men i så fall gjør jeg det for min egen del, ikke for å matche bildene som pøses ut på Instagram.

I jakten på den perfekte kroppen blir Photoshop brukt flittig, og selv om de «perfekte» kroppene er flotte å se på, så har de svært lite med det perfekte og gode livet å gjøre.

Jeg tekstet nylig med en venninne og klaget på at vekta hadde gjort et hopp oppover i løpet av desember. Men ellers står det jo egentlig ganske bra til, så jeg konkluderte med at det i det minste er snakk om «sunne og lykkelige kilo», en beskrivelse hun godt kunne like.

God, gammeldags folkeskikk – altså den sunne skammen, om du vil – legger til grunn at vi skal ta vare på oss selv. Det gagner både fellesskapet, men selvsagt også oss selv. Det innebærer ikke bare å passe på vekt og kilo, men hvordan vi etter beste evne tar vare på dette fartøyet av en kropp som skal frakte oss gjennom livet. Det betyr å stelle godt med både det mentale, det fysiske og det seksuelle – en treenighet som virkelig legger grunnlaget for det gode liv.