I et sjeldent ærlig intervju i det amerikanske magasinet Vanitiy Fair, deler RuPaul, amerikansk dragqueen, skuespiller, modell, sanger, låtskriver og TV-personlighet, åpent om tanker, følelser og sitt kjærlighetsliv.
Han forteller at han og ektemannen Georges LeBarr har et åpent forhold. Han forteller om første gang han møtte LeBarr i 1994, og på spørsmålet om når de bestemte seg for å ha et åpent forhold, svarer at han det ikke nødvendigvis foregikk sånn.
Det virker slett ikke som han støttet opp under den dominerende idéen om at monogami er det eneste naturlig, han beskriver den faktisk som en bløff. Og hvorfor skulle han egentlig velge å kreve at den han elsket mest, skulle legge bånd på seg? Om det oppstår en mulighet til å oppleve noe givende sier han: «Go for it.»
«Jeg vet på bunnen av hjertet mitt, på en måte jeg aldri har visst noe før, at den mannen elsker meg mer enn noe i hele verden.»
Og her skjer det som ofte skjer når de av oss som er utenfor monogami-normen blir bedt om å forklare nærmere: Du får høre vakre, inderlige kjærlighetserklæringer.
Nettopp det at en partner ikke trenger å bytte ut nåværende partner og den kjærligheten de deler, selv om vedkommende får en mulighet til å oppleve noe nytt og givende. Det betyr bare at kjærligheten er fristilt fra en utbredt forestillingen om at da var det ikke «ekte» kjærlighet i utgangspunktet.
MÅ DET ALLTID VÆRE KJÆRLIGHET?
Men behøver polyamori alltid å innebære kjærlighet? Det første åpenbare eksempelet på at det ikke trenger å inneholde det, er våre kjære aromantiske polyer. En aromantisk person føler ikke nødvendigvis forelskelse, og bygger sine intime relasjoner på andre deler av følelsesspekteret enn romantiske følelser.
Det har tidligere vært endel diskusjoner i polyamorøse fora om hva som er «ekte» polyamori og ikke.
Mange har fremstilt de som er interesserte i langvarige kjærlighetsrelasjoner, slik som mononormative forhold med det unntak at det er flere av gangen enn i monogame settinger, som «ekte» polyamorøse. De kategoriserer de som «bare» er ute etter sex, for eksempel swingere, som «ikke egentlig poly». Kortvarige relasjoner, vennskapelige seksuelle relasjoner og liknende ekskluderes helt.
PolyNorge, foreningen for polyamorøse, har tatt en veldig klar stilling til dette: De støtter ikke en hierarkisk deling mellom «ekte» polyamorøse og «ikke egentlig poly».
I likhet med mange i BDSM-miljøet har de inntatt et YKINMKBYKIO-standpunkt til dette: «Your Kink Is Not My Kink But Your Kink Is Okay». Kort forklart betyr at om en persons privatliv er organisert på en annen måte enn ens eget, betyr det ikke at noe diskvalifiserende med det.
Det er ellers litt morsomt at dette akronymet er noe man kom til enighet om, etter at man så at de fleste BDSM’ere gjerne trakk et skille mellom sin egen praksis og de som var mer eller mindre «ekstreme» enn en selv som «ekte» BDSM-ere.
Det finnes flere ulike varianter av poly; v-formasjoner, triader, polyfidelity, polycules, solo-poly og relasjonsanarki, og disse variasjonene skal vi komme tilbake til i en senere artikkel.
LØSNINGEN PÅ UTROSKAP?
Er poly framtiden, og løsningen på utroskap? Vel, Esther Perel, verdenskjent terapeut og forfatter, har tatt for seg utroskap og de krisene som oppstår i parforhold i kjølvannet av oppdaget utroskap.
Hun beskriver det som at de forventningene og presset mange legger på sine romantiske, monogame relasjoner i dag er enormt. Langvarige relasjoner kan opp i en konflikt når det gjelder seksuell tiltrekking av hverandre: Vårt behov for trygghet, versus vårt behov for noe litt ukjent. (Man skal helst ha den samme gnisten som da man var nyforelska hele livet gjennom. Hvis man ikke er det – og det kan man ikke være – er det lett for mange å lete etter feil.)
Perel argumenterer aldri for at åpne forhold nødvendigvis er den eneste logiske løsningen. Jeg kan anbefale TED-talken hennes om «Rethinking infidelity», uavhengig av relasjonsformen din. (Se videoen nederst i artikkelen.)
Dan Savage, med spalten og podcasten SavageLove, er både åpent poly selv og stor fan av Esther Perel. Han pleier å si at monogami er det eneste i verden vi er så strenge med oss selv på.
Noen kan være superflinke på å være monogame hele livet omtrent, 30 år i slengen, men hvis det kommer ett feilskjær, én enkelt situasjon med intimitet utenfor den primære relasjonen, så har man feilet totalt på monogami for hele livet.
Mange tekster om polyamori tar litt form av selv-hjelps-stilen, med et gjentagende fokus på at med trening kan alle være polyamorøse. (Barker, Heckert, Wilkinson 2013) Men er dette en romantiserende idé?
EVNEN TIL FLERKJÆRLIGHET – ET ALLEMANNSEIE
Det er mange forskjellige reaksjoner på polyamori, men det aller vanligste er: Å, det kunne jeg aldri gjort. Det ser ut til at flerkjærligheten andre lever med treffer en streng som monogame forbinder med utroskap. All usikkerheten, smerten og følelsen av svik man sitter igjen med knyttet til utroskap.
Hvis vi definerer polyamori som «multiple loves» (flerkjærlighet), kan man ikke da argumentere for at polyamori ikke kun er ikke-monogami, men heller noe de aller fleste av oss praktiserer i hverdagslivet sitt? (Barker, Heckert, Wilkinson 2013).
Unntaket er da at relasjonene ikke innebærer sex eller romantikk. For som sosiale vesener har vi alle evnen til betydningsfulle relasjoner, og behov for tilhørighet.
Det er neppe poeng eller mulig å erklære en fasit på dette temaet. På den ene siden lønner det seg å være ærlig om at poly neppe er for alle, på den andre siden kan det være gunstig å se at de fleste av oss tross alt evner flere betydningsfulle relasjoner på en og samme gang.
Kilder: Mapping Intimacies, Projekt sexus- tall Åpenhet, skjult?
