Sorgen over å gjøre det slutt er undervurdert. Det er svært sjelden at man bare føler lettelse over at det er ferdig. Det kan ligge mye smerte i avgjørelsen om å gå, men det er som oftest den som ble forlatt som får det meste av eller all omsorgen og omtanken etterpå. Det er ikke så overraskende, men den som har gjort det slutt kan også trenge støtte.

Når man gjør det slutt så har man ofte vært igjennom en tankeprosess hvor man veide for og imot, og har prøvd å få forholdet til å fungere en stund. Det kan føles ensomt og vanskelig. Noen har snakket med partner(e), venner eller familie, men ikke alle har noen de kan dele tankene sine med. Det kan for eksempel være en utfordring at de nærmeste også kjenner partneren og ikke vil vite noe.

Det kan være mange grunner til at man gjør det slutt. Kanskje var det alvorlige problemer i forholdet som ikke var synlige for omgivelsene, eller kanskje hadde bare forholdet kommet til sin uunngåelige ende. Uansett så kan man ha hatt håp og drømmer for hvordan livet skulle bli, være veldig glad i og bekymret for sin ekspartner, eller frykte at man ikke vil finne en ny kjæreste.

Det er bare du som kan avgjøre om det å gå var riktig avgjørelse eller ikke, men det er ikke rart å søke bekreftelse på at det var riktig valg. Det er dog ikke alltid mulig å si om det var det, så det gjelder å være så sikker som man kan, og akseptere at valget er tatt.

Selv om det var du som gjorde det slutt, så er det lov å sørge over tapte muligheter, uutnyttet potensiale, og tap av noe som sannsynligvis var veldig fint (i alle fall en stund). Det kan være utfordrende å være den som kanskje selv er i sorg, men i tillegg må ta imot den andres skuffelse og sårede følelser.

Snakk gjerne med noen som kan lytte og forstå hvis du har mulighet til det, og praktiser egenomsorg. Husk at forholdets lengde, om man hadde sex eller ikke, eller graden av forpliktelse ikke er proporsjonalt med hvor viktig det var.