For hundre år siden fikk kvinner i USA for første gang stemmerett. Men presidentene og visepresidentene har i alle år siden likevel vært menn.

Kvinnelig stemmerett ble innført i august 1920, da det 19. grunnlovstillegget ble ratifisert.

Den avgjørende stemmen som overraskende sikret flertall for vedtaket, var det den 24 år gamle kongressrepresentanten Harry T. Burn i delstatsforsamlingen i Tennessee som avga. Han hadde fått klar beskjed fra moren sin om hva han skulle stemme.

Burn kom fra småbyen Niota og var innvalgt som yngste representant i delstatsforsamlingen to år tidligere. Året etter ble grunnlovstillegget som sikret kvinner stemmerett, vedtatt i Kongressen i Washington og deretter sendt ut til delstatene for ratifisering.

I mars 1920 hadde 35 av de 48 delstatene ratifisert grunnlovstillegget, mens åtte stemte imot, de fleste i Sørstatene.

Spenning i Nashville
Av de gjenværende delstatene var det bare i Tennessee at de politiske forholdene lå til rette for ratifisering, men også der lå det an til nederlag.

Alles øyne var rettet mot de folkevalgte i Nashville da saken kom opp for avstemning, og tusenvis av tilhengere og motstandere av kvinnelig stemmerett hadde samlet seg i byen.

Et klart flertall i Senatet i Tennessee stemte for, men Representantenes hus var delt på midten. Alt så svart ut, helt til republikaneren Burn overraskende brøt med eget parti og stemte for. Resultatet ble 49 mot 47 stemmer og dermed flertall for.

18. august 1920 hadde de nødvendige 36 delstatene dermed ratifisert grunnlovstillegget. Alle kvinner i USA var nå sikret stemmerett, sju år etter at kvinner i Norge fikk stemmerett på like vilkår som menn.

Kjære sønn
Reaksjonene mot Burn var sterke, og mange trodde at han var bestukket. Dagen etter vedtaket gikk han imidlertid på talerstolen og fortalte om brevet fra moren som fikk ham til å endre standpunkt.

– Kjære sønn, rop hurra og stem for kvinnelig stemmerett, skrev hun. Ikke glem å være en god gutt, het det i brevet fra Febb Ensminger Burn.

– Jeg tror fullt og fast at kvinner har rett til å stemme. Jeg vet at det alltid er tryggest for en gutt å følge mors råd, og min mor ønsket at jeg skulle stemme for ratifisering, sa Burn.

Seier
Med vedtaket i Tennessee var 70 år med kvinnekamp i USA endelig kronet med en seier. Kvinner hadde rett nok stemmerett i over halvparten av landets delstater fra før, men ingenting tydet på at de øvrige ville få det med det første, aller minst i Sørstatene.

Selv om vedtaket ble feiret som historisk, skulle det da også gå mange år før kvinner begynte å få reell politisk makt og innflytelse i USA.

Først i 1975 vant en kvinne et guvernørvalg, da Ella Grasso gikk seirende ut i Connecticut. Kvinner som hadde vært guvernører tidligere, hadde alle arvet posten fra sine avdøde menn.

Fortsatt er det bare ni kvinnelige guvernører i landet, og tre av fire kongressrepresentanter er også fortsatt menn.

Tennessee har til dags dato aldri valgt kvinnelig guvernør, og først for to år siden fikk delstaten sin første kvinnelige senator.

Nytt håp
USA har heller aldri hatt kvinnelig president eller visepresident, til tross for at det nå er flere kvinner enn menn som avgir stemme ved valg i landet.

Ifølge Center for American Women and Politics ved Rutgers University var det 73,7 millioner kvinner og 63,8 millioner menn som avga stemme ved presidentvalget i 2016. Der fikk Demokratenes kandidat Hillary Clinton nesten 3 millioner flere stemmer enn Donald Trump, men tapte likevel som følge av USAs valgordning.

Med Joe Bidens valg av Kamela Harris som sin makker i årets valg, noe som i seg selv er historisk ettersom hun er svart, er det tent et nytt håp om at en kvinne kan ende opp som visepresident.

Geraldine Ferraro lyktes ikke da hun var demokraten Walter Mondales visepresidentkandidat i 1984, heller ikke Sarah Palin da hun var republikaneren John McCains kandidat i 2008.

Kamp mot slaveriet
Kvinnekampen i USA ble innledet for fullt under en konferanse i metodistkirken i Seneca Falls i 1848, som også regnes som startskuddet for den moderne feminismen.

Konferansen ble fulgt nøye fra Sørstatene ettersom flere av initiativtakerne også var aktive i kampen mot slaveriet og alt åtte år tidligere hadde deltatt under World Anti-Slavery Convention i London.

Mange i Sørstatene så derfor på kvinnekampen som en forlengelse av kampen mot slaveriet og var bitre motstandere, sier professor Marjorie Spruill ved University of South Carolina.

– Holdningen var at dersom man ratifiserte det 19. grunnlovstillegget, så var man ikke en god sønn av Sørstatene. Man fryktet at disse hvite radikale kvinnene utenfra også ville insistere på at svarte kvinner skulle få stemmerett, sier hun.

Motstanden mot kvinnelig stemmerett var derfor massiv i Sørstatene, der det også etter ratifiseringen ble innført lover som hindret svarte, både kvinner og menn, fra å avgi stemme. Det ble blant annet stilt krav om fast eiendom, bestått lese- og skriveprøve og innbetaling av skatt.

Kjempet videre
– Svarte kvinner måtte kjempe videre for stemmeretten, både for seg selv og for menn, men det 19. grunnlovstillegget var starten, mener Sharon Harley, som er professor i afrikansk-amerikanske studier ved University of Maryland.

Selv om det blir stadig flere kvinnelige dommere i USA, også i Sørstatene, sliter kvinnelige politikere med å sikre seg nok pengestøtte til å gå seirende ut i delstatsvalg.

Tennessees nabostat Mississippi var den aller siste til å ratifisere det 19. grunnlovstillegget, noe som først skjedde i 1984.

– Sexismen lever i beste velgående i politikken, konstaterer Spruill.

Foto: Wikimedia Commons